Megaøsofagus hos katter

Megaesophagus er en tilstand som kan forekomme hos katter i alle aldre og raser, enten som en ervervet sykdom eller en tilstand de er født med. Siameser- og abysserkatter kan være utsatt for en arvelig form for megaøsofagus. Katter med megaøsofagus kan ikke svelge maten ordentlig, og det vanligste symptomet de viser er oppkast. Alternativt spytter de opp ufordøyd mat før den når magen. Megaøsofagus er ikke en smittsom tilstand. Den kan være forårsaket av en underliggende sykdomsprosess, genetiske avvik, nerveskader, traumer eller giftstoffer. I noen tilfeller er årsaken ukjent. Megaøsofagus krever vanligvis livslang behandling, inkludert spesielle fôringsmetoder og medisiner, for å sikre at kattene får riktig ernæring og unngår medisinske komplikasjoner. Noen typer megaøsofagus kan behandles kirurgisk, men det er sannsynlig at kattene fortsatt vil trenge livslang behandling og oppfølging.1

Hva er megaøsofagus hos katter?

Megaøsofagus oppstår hos katter når spiserøret – det muskuløse røret i halsen som forbinder munnen med magesekken – ikke klarer å føre maten ordentlig ned i magesekken. I denne tilstanden trekker ikke musklene i spiserøret seg sammen normalt, og spiserøret blir forstørret, svakt og slapt. At musklene ikke klarer å trekke seg sammen normalt, kalles dysmotilitet eller hypomotilitet. Mat kan samle seg i spiserøret, og katter vil kaste opp ufordøyd mat kort tid etter at de har forsøkt å spise.

Symptomer på megaøsofagus hos katter

Avhengig av den underliggende årsaken kan symptomer på megaøsofagus oppstå hos kattunger, eller de kan utvikle seg senere hos katter i alle aldre. I tilfeller der et dyr kaster opp mat og vann, bør megaøsofagus mistenkes som en mulig årsak.

Symptomer

• Oppstøt
• Vanskeligheter med å svelge
• Hoste eller pustevansker
• Overdreven spyttsekresjon/oppspytting
• Vekttap
• Manglende vektøkning
• Utflod fra nesen
• Feber
• Utbuling i halsområdet

Oppstøt

Oppstøt er det vanligste symptomet på megaøsofagus2. Oppstøt kan se ut som oppkast, og det er viktig å forsøke å skille mellom de to. Oppstøt er en passiv prosess, der det kan se ut som om katten spytter opp mat eller vann uten anstrengelse etter å ha spist eller drukket. Oppstøt kan oppstå få minutter etter at katten har spist eller noen timer senere. Oppkast er derimot en aktiv prosess som involverer sammentrekninger av magemusklene, som kan være langvarige, før mat eller væske kommer opp fra magesekken. Maten som kastes opp, kan være halvfordøyd. Katter som er i ferd med å kaste opp, kan bli rastløse, slikke seg om munnen gjentatte ganger og lage brekningslyder, men disse handlingene er ikke forbundet med oppkast.

Vanskeligheter med å svelge

Fordi maten ikke kan bevege seg normalt nedover i halsen når megaøsofagus er til stede, vil katter ha problemer med å svelge mat og vann. Kattene kan gjøre gjentatte forsøk på å svelge, og maten kan falle ut av munnen når de prøver å spise. Noen katter kan også bli urolige når de spiser.

Hoste eller pustevansker

Katter med megaøsofagus har høy risiko for aspirasjonspneumoni, som kan vise seg som hoste, pustevansker, slapphet, feber og/eller uvanlig rask respirasjonsfrekvens. Aspirasjonslungebetennelse oppstår når oppstøt fører til at mat eller vann utilsiktet inhaleres i luftveiene. Dette forårsaker betennelse og infeksjon i lungene og kan føre til en alvorlig, livstruende lungebetennelse.

Overdreven spyttsekresjon/drypping

Katter som ikke klarer å svelge spyttet sitt, kan vise symptomer på overdreven sikling og konstant våt pels og hud rundt munnen, halsen og brystet.

Vekttap

Megaøsofagus hindrer normal fordøyelse av mat, siden maten ikke kan nå magesekken for å brytes ned og utnyttes av kattens kropp som næring. Resultatet er at katter med megaøsofagus blir underernærte og begynner å gå ned i vekt. De kan også ha dårlig kroppskondition, ustelt pels og lite energi.

Manglende vektøkning

Kattunger med medfødt megaøsofagus – noe som betyr at tilstanden er til stede fra fødselen av – vil ikke legge på seg normalt sammenlignet med andre kattunger på samme alder. De kan se mindre ut enn andre kullsøsken eller være svake og tynne.

Utflod fra nesen

Neseflod kan forekomme ved infeksjon eller betennelse i bihulene. Dette kan skyldes oppstøt som fører til luftveisinfeksjoner og lungebetennelse, samt at kattens generelt dårlige helse gjør den mer mottakelig for infeksjonssykdommer. Katter kan nyse, hoste og/eller ha vedvarende utflod fra nesen.

Feber

Katter med aspirasjonslungebetennelse kan få feber på grunn av infeksjonen. Symptomer på feber kan være lav energi, manglende lyst til å bevege seg eller være i kontakt med andre, tap av matlyst og at katten gjemmer seg.

Utposning i halsen

Mat kan samle seg i spiserøret, noe som kan føre til at halsen ser oppsvulmet eller oppsvulmet ut. Dette observeres bare unntaksvis og vil være mest tydelig i den nedre delen av halsen nær overgangen til skulderen, kjent som brystkassen.

Årsaker til megaøsofagus

Megaøsofagus skyldes enten medfødte eller ervervede tilstander. Medfødte tilstander er til stede ved fødselen, kan være arvelige og er vanligvis til stede hos unge kattunger. Disse tilstandene blir ofte tydeligst når kattungene avvennes og begynner å spise fast føde.1

Ervervede tilstander utvikler seg oftest senere hos unge og voksne katter. Megaøsofagus kan også være idiopatisk, noe som betyr at tilstanden oppstår uten at årsaken er kjent.

Årsakene kan blant annet være

• Unormal nervefunksjon i deler av (eller hele) spiserøret og/eller unormal bevegelse av musklene i spiserøret. Siamesiske katter kan være mer utsatt for arvelige årsaker til dette.
• Medfødte vaskulære ringabnormaliteter – tilstedeværelse av unormale blodkar som innsnevrer spiserøret3
• Idiopatisk – ukjent årsak
• Obstruksjon i spiserøret – fremmedlegeme, svulst
• Striktur i spiserøret – alt som forårsaker arrdannelse og/eller innsnevring av spiserøret, kan påvirke motiliteten og føre til megaesfagus.
• Betennelse i spiserøret
• Nevromuskulære forstyrrelser – myasthenia gravis, stivkrampe, botulisme, glykogenlagringssykdommer
• Sykdommer i det autonome nervesystemet
• Infeksjonssykdommer som forårsaker muskelbetennelse
• Hypoadrenokortikisme
• Svulster
• Polypper
• Immunmedierte nervesykdommer
• Toksiner – bly, organofosfater, slangegift, visse medisiner4

Diagnostisering av megaøsofagus hos katter

Hvis katten din viser symptomer på megaøsofagus, vil veterinæren din foreta en fullstendig fysisk undersøkelse og utføre ytterligere tester for å finne ut om det kan påvises en underliggende årsak. Disse testene inkluderer

• Blodprøver for å se etter abnormiteter som endokrine sykdommer, infeksjoner og giftstoffer
• Spesialiserte tester for å vurdere om det foreligger tilstander som myasthenia gravis.
• Røntgenbilder av brystet og halsen – eventuelt ved hjelp av en væske som er synlig på røntgenbilder og som katten svelger, for å gi mer informasjon om spiserørets struktur og bevegelighet.
• Fluoroskopi – et kontinuerlig røntgenbilde som kan vise bevegelser i spiserøret.
• Endoskopi – et kamera føres ned i spiserøret og øvre del av mage-tarmkanalen mens katten er bedøvet.

Behandling

Hvis den underliggende årsaken til megaøsofagus kan identifiseres, bør den behandles. Avhengig av årsaken kan den spesifikke behandlingen innebære medisinering eller kirurgi for å korrigere tilstanden. For eksempel kan unormale blodkar som innsnevrer spiserøret, såkalte vaskulære ringanomalier, behandles med kirurgi. Uavhengig av den underliggende årsaken vil de fleste katter sannsynligvis trenge livslang støtte for å håndtere symptomene på megaøsofagus.

Behandling av megaøsofagus, uansett om årsaken er kjent eller ukjent, krever støttebehandling for å hjelpe kattene med å spise og redusere risikoen for komplikasjoner som aspirasjonspneumoni. Kattene må få flere små måltider med kaloririk velling. Matskålene må heves slik at katten står på bakbeina når den spiser. I denne stillingen får katten hjelp av tyngdekraften til å føre maten ned i magen. Kattene må forbli i oppreist stilling i 30 minutter etter at de har spist. Dette kan du gjøre ved å holde katten oppreist i armene eller over skulderen, eller ved å bære den i en slynge.

Veterinæren kan også foreskrive medisiner som øker bevegelsen i spiserøret, antibiotika for å behandle infeksjoner og syrenøytraliserende midler hvis det er betennelse i spiserøret.

Prognose for katter med mega-øsofagus

Prognosen for megaøsofagus avhenger av den underliggende tilstanden og om den kan behandles. Komplikasjoner som aspirasjonspneumoni, dehydrering og underernæring forverrer prognosen. Noen former for medfødt megaøsofagus kan bli bedre med alderen, men idiopatisk megaøsofagus har generelt en dårlig prognose, særlig hvis det er komplikasjoner knyttet til sykdommen. Hvis den underliggende årsaken kan behandles og kureres, kan symptomene på megaøsofagus forsvinne. I andre tilfeller kan megaøsofagus hos katter være progressiv og føre til tidlig død.4

Hvordan forebygge megaøsofagus

De fleste årsaker til megaøsofagus kan ikke forebygges, men noen tiltak kan iverksettes for å unngå visse former for megaøsofagus hos katter.

• Ikke avle på dyr som mistenkes å ha arvelige årsaker til megaøsofagus.
• Forhindre at katten får i seg fremmedlegemer – sørg for at leker og andre gjenstander som katten kan få i seg, plukkes opp og holdes utenfor rekkevidde. Ved mistanke om obstruksjon må du umiddelbart oppsøke behandling hos veterinær.
• Hvis spiserøret er betent, må det behandles umiddelbart og aggressivt i henhold til veterinærens anbefalinger.
• For å unngå skader på spiserøret bør du alltid gi katter vann med sprøyte etter at du har gitt dem en pille, slik at pillen skylles ned i magesekken.

Ring veterinæren umiddelbart hvis du mistenker at kjæledyret ditt er sykt. Hvis du har helserelaterte spørsmål, bør du alltid ta kontakt med veterinæren din, som har undersøkt kjæledyret, kjenner dets helsehistorie og kan gi de beste anbefalingene for kjæledyret ditt. Artikkelkilder Point Pet bruker kun kilder av høy kvalitet, inkludert fagfellevurderte studier, for å underbygge fakta i artiklene våre. Les den redaksjonelle prosessen vår for å lære mer om hvordan vi faktasjekker og sørger for at innholdet vårt er nøyaktig, pålitelig og troverdig.

1. Pearson, LK. Medfødte og arvelige forstyrrelser i fordøyelsessystemet hos katter. Merck Veterinary Manual, oktober 2020

2. Downing, R, Hunter, T. Hunden min ble nettopp diagnostisert med megaøsofagus. Hva betyr dette? VCA dyresykehus. Åpnet 31. mai 2022.

3. Bascuñán A, Regier PJ, Case JB, et al. Vaskulære ringanomalier hos katter: 20 tilfeller (2000-2018). Vet Surg. 2020. 49(2):265-273

4. Eddlestone, Susan, et al. Megaesophagus. Kompendium, februar 2012; 34 (2). Åpnet 31. mai 2022